Hva var foreldreaksjonen?

De fleste nordmenn i 2018 har ikke mange kunnskaper om foreldreaksjonen, og det forventes absolutt ikke at du er et levende leksikon over den norske språkstriden før du melder deg på. Det er imidlertid et mål for laiven at rollene skal ha et aktivt forhold til den bevegelsen de er en del av, så de kan skrive så blekket spruter og diskutere så svetten gjør tilsvarende. Hvis du ikke er interessert i å sette deg litt inn i emnet, så er ikke dette laiven for deg.


Nedenfor finner du tre gode kilder:

Sofie Helene Wigert m.fl. (1952). Hva vil foreldreaksjonen mot samnorsk? Hentet fra https://www.nb.no/nbsok/nb/6ddbef05bc01e6f4cd9b17b7ab30d52f?lang=no#0

Tor Guttu. (2007). Foreldreaksjonen 1949-1954. Hentet fra http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraknytt-2007/Spraknytt-32007/Foreldreaksjonen/

Trond Vernegg (2007). I kamp for norsk kultur. Hentet fra http://virksommeord.no/tale/2742/


Denne siden er laivens kompendium. Her får du vite det du trenger om bakgrunnen for foreldrenes forargelse. Det startet med uenighet om hvilke ord og bøyingsformer som skulle brukes i barnas lærebøker. Det kan virke trivielt, men det handler om mer enn våre barns skolehverdag; det gjelder vår felles fremtid som kulturnasjon!

OSLO-VEDTAKET

Hva er det egentlig vi protesterer mot? Jeg lar Tor Guttu forklare:

• "I det såkalte Oslo-vedtaket av 2. mars 1939 bestemte Oslo skolestyre at «Ved overgangen til ny rettskrivning [dvs. den av 1938] skal en så langt råd er legge til grunn de formene som ligger nærmest barnas talemål og er ens for bokmål og nynorsk. – Når det gjelder bøker og andre trykte hjelpemidler som barna skal bruke, vil skolestyret gjøre hva det kan for å skaffe slike som så langt råd er, har fellesformer». Dette ble retningsgivende også for andre skolestyrer, og ikke minst for lærebokforlagene, og i de første etterkrigsårene holdt da disse «fellesformene» sitt inntog i lære- og lesebøkene.
  
  Den gang språkpolitikken gikk ut på å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre med sikte på å smelte dem sammen til et samnorsk på norsk folkemåls grunn, oppstod en fellesform gjerne ved at man innførte en nynorsk form i bokmålet til valgfri bruk. Man vedtok f.eks. at verbet og substantivet bo også skulle kunne hete bu. I ordlistene med 1938-rettskrivning stod det da: bo el. bu(som enkeltord og i alle sammensetninger), men i lære- og lesebøker med fellesformer skulle det stå bu – så langt råd var. Og det viste seg å være ganske langt. I tillegg kom så de mange tilnærmingsformene (nynorskformer og nynorsklignende former) som var blitt eneformer i bokmål i 1938.
  
  Mengdevis av ord- og bøyningsformer som før ikke hadde vært å se i bokmålets sakprosa, kom nå til å sette sitt preg på lærebokspråket: allmennord som aleine, botn, djup, eld, framleis, gjømme, golv, heil, hol, høg, låg, kvin, veg, inst, nedst, ytst, øvst, korga, veka, verda, slikte, stirte, ønskte osv. og mer faglige ord som beinmerg, eggekvite, mjøl, mjølk, magesafta, meltinga, hamna, seglleia, vassføringa, vasskrafta, løva, trua, kjerka, gras, graut, kleppfisk, vatn."

For å oppsummere:

1. Med 1917-reformen innføres det mange radikale, valgfrie former i bokmålet. Målet er å få nynorsk og bokmål til å smelte sammen til samnorsk. Det kommer inn mye nynorsk i bokmålet, men det motsatte er ikke tilfelle.

2. Med 1938-reformen gjøres mange tidligere valgfrie former obligatoriske, og flere radikale former kommer til. Med andre ord: nynorsk påvirker bokmålet i enda større grad.

3. Oslovedtaket fra 1939 sier at det er de formene som nynorsk og bokmål har til felles som skal brukes i Oslobarnas skolebøker. I praksis vil det si nynorskformer, på grunn av utviklingen som skjedde i 1917 og 1938.

SAMNORSK

Arnulf Øverland forklarer samnorskprosessen slik:

• "Først ved å festes til ordet blir opplevelsen en erfaring som kan stilles i forhold til andre erfaringer. Slik blir vi i stand til å tenke. All vår tanke, hele vår sjel ligger i sproget, som våre barn skal ha i arv efter oss. Og det vokser i rikdom og klarhet til hver generasjon som har arbeidet med det og lagt sin sjel ned i det.
  
  Men i 1938 besluttet Stortinget at nu skulle det bli annerledes.
  
  Av historiske grunner som er kjent, hadde vi to sprog her i landet. To fullgode sprog var for meget, så derfor besluttet Stortinget at der skulle lages ett til. Nu har vi tre."

Naturlig nok fikk vi snart andre ting å tenke på, og det var først efter andre verdenskrig at endringene fra 1939 begynte å tre i kraft.

1949: Omtrent 400 foreldre fra Oslo og Bærum samles for å protestere mot vedtaket. Foreldrebevegelsen stiftes.

1951: Riksmålsforbundet blir en del av foreldrebevegelsen. Det gir dem skyts og vekt. Det er for øvrig også dette året at den nye tellemåten blir innført: fra å si "tre og tredve" skal vi nu til å si "tretti tre".

FORELDREAKSJONEN

• "Høsten 1949 kom så den første reaksjonen. En vennekrets av foreldre i Oslo og Bærum innkalte til et møte, som samlet 400. Man konstaterte at hovedmengden av formene langtfra var slike som «ligger nærmest barnas talemål», og at Oslo skolestyre i 1939 hadde oversett § 60 i byskoleloven. Den bestemte at når det gjaldt den enkelte skoles valg av abc og leseverk, skulle skolestyret innkalle «de skolesøkende barns foreldre» til møte. Et flertallsvedtak var da bindende for skolestyret. Disse fakta ble utgangspunktet for det som ble «Foreldrebevegelsen i sprogsaken» – et rettmessig krav om abc og lesebøker på moderat bokmål. Bevegelsen ble ledet av en aksjonskomité.
  
  Det viste seg snart hva foreldreflertallet mente. Ved en prøveavstemning ved 21 skoler i Oslo tidlig i 1950 stemte 6000 for de moderate formene og 80 for de radikale. Bevegelsen bredte seg raskt, og protester innløp fra mange deler av landet. Med den økende tilslutningen økte også antall henvendelser fra Foreldrebevegelsen og andre til departementet, som var godkjennende instans for alle lesebøker og lærebøker. Der var det imidlertid ingen velvilje.
  
  Høsten 1950 bad Foreldrebevegelsen Oslo skolestyre ta initiativ til å utarbeide lærebøker med moderate former. Heller ikke der var det gehør. Hovedinnvendingen mot å foreta seg noe var den samme som departementet anførte blant sine mange betenkeligheter: at det skulle utarbeides en læreboknormal som ville endre situasjonen, og at man fikk vente på den. Dette argumentet ble møtt med forståelig skepsis. En læreboknormal som skulle være en syntese av de moderate og radikale 1938-formene, ville nødvendigvis bli mer radikal enn de moderate."

Kamp for riksmålet betyr ikke (nødvendigvis) kamp mot nynorsk. Som Trond Vernegg skriver:

• "Riksmålsforbundet ble stiftet som en protestorganisasjon, en protest mot målfolkets kamp for å utbre nynorsken på riksmålets bekostning med det mål å gjøre den til "einaste riksmål i landet", som det senere ble hetende i Norges Mållags program, og som protest mot den tvungne skriftlige sidemålsprøven. Ble så Riksmålsforbundet etablert for å bekjempe landsmålet - nynorsk? Svaret er nei. Bjørnstjerne Bjørnson ville ikke landsmålet til livs. Det han ville nedkjempe, var målstrevernes politiske fremstøt for å fordrive Riksmålet. Det var en forsvars- og ikke angrepskrig. Det skal riktignok ikke underslås at enkelte av riksmålstilhengerne var mer unyanserte i sitt syn, - da og senere."

Det er godt kjent hvem som var medlemmer i foreldreaksjonen mot samnorsk, men vår laiv er en slags alternativ virkelighet, der vi efterligner den historiske bevegelsen. Dere trenger ikke å kunne biografien til herr og fru Wigert. Det du finner på om din rolle er det som er sant. Nedenfor beskriver Guttu den indre spliden i bevegelsen, som kan bli en kilde til interessant spill:

• "Riksmålsforbundet hadde fulgt Foreldrebevegelsens arbeid med stigende interesse, og på landsmøtet 2. og 3. juni 1951 ble det (...) vedtatt å oppnevne et tremannsutvalg som skulle koordinere Riksmålsforbundets arbeid med Foreldrebevegelsens. De tre ble redaktør Ernst Sørensen, agent Rolf Medbøe og fru Sofie Helene Wigert. Koordineringen ble vanskelig. De tre stod for en langt mer uredd og aktivistisk linje enn komiteen som ledet Foreldrebevegelsen (...) Det begynte med et opprop i avisene og fortsatte med folkemøter, protestmarsjer og høyttalerbiler. Dette var i de dagene da Stortinget skulle behandle forslaget om å opprette Norsk språknemnd, og klimaet var gunstig for lynaksjon og for å utvide perspektivet fra en protest mot påtvungne ord- og bøyningsformer i skolebøker til en protest mot hele tilnærmingspolitikken; Språknemnda skulle jo nettopp videreføre denne politikken fra 1938 og gi den uttrykk i en læreboknormal. Allerede da Stortinget begynte forhandlingene 13. desember, var det blitt innsamlet mer enn 92 000 protester. Men tinget lot seg ikke påvirke. 19. desember holdt Sofie Helene Wigert en flammende tale på et stort folkemøte foran Stortinget og lovte å fortsette for full kraft."

Foreløpig virker Stortinget urokkelig, og samnorskbyråkratene får ture frem som de vil. Vi er i startgropen av en bevegelse som er i ferd med å få stor slagkraft. Hva ville de? Hva drev dem? Hvordan så de for seg fremtiden? Trodde de på seier? Et notat fra Trond Vernegg får avslutte kompendiet. Jeg kan ikke gå god for sannhetsgehalten, men gud, så festlig om det stemmer:

• "På et tidspunkt planla riksmålsaktivister med utspring i MILORG en lynaksjon mot NRK på Marienlyst for å overta sendingene i noen timer. Nøyaktige planer ble utarbeidet, og det sies at aksjonsleder skulle være den kjente sabotøren Max Manus."