Velkommen

1939.

Skjebneåret.

Året da noen av våre mest grunnleggende rettigheter ble tatt fra oss.

Året da Oslovedtaket ble tvunget igjennem.

For å sitere utysket:

«Ved overgangen til ny rettskrivning [dvs. den av 1938] skal en så langt råd er legge til grunn de formene som ligger nærmest barnas talemål og er ens for bokmål og nynorsk. – Når det gjelder bøker og andre trykte hjelpemidler som barna skal bruke, vil skolestyret gjøre hva det kan for å skaffe slike som så langt råd er, har fellesformer».

Det var først ti år senere at vi begynte å kjempe imot. Nu, i 1951, har vi blitt et ikke ubetydelig antall foreldre og engasjerte sprogfolk fra media og skoleverket. Selv om det ser mørkt ut, så har vi lest et sted at pennen er mektigere enn sverdet. Det gjelder bare å ha den mektigste pennen, i en verden som er herjet av pennesvingende byråkrater og svermer av papirgloser.

Et yrende rom fullt av aktivitet.

Noen maler banner.

Noen bringer kaffe til de som maler banner.

Radioen supplerer kontentum.

Vi er midt i et viktig arbeid. Vi brenner for saken. Noen brenner sterkere enn andre, noen er uenige og havner alltid i krangel. Noen vil ha kontroll, og noen er prinsipielt uenige i hvordan ting bør gjøres.

"Wigert, sender De meg stensilen?" er en endagslaiv om en liten språkpolitisk bevegelse med stor slagkraft. Bli med. Vi skal male bannere, skrive leserinnlegg og drikke kaffe. Vi skal rive papirglosene i så små biter at de ikke lenger kan skjelnes fra sne. Når vi hever våre røster sammen kan de ikke lenger ignorere oss!